Om å få jord under neglene

Eg likar hagen vår, særleg i august. Oreganoen var passe klar til å takast i dag, fann eg ut, og sjølv om eg lot noko stå att, so vart det ein rimeleg stor bukett. No heng krydderet til tørk i bestestøva vår (vi treng eigentleg ikkje ei bestestøve anna enn til best, so no er bestestøva vår gjord om til tørkestøve), ilag med kantarellen.

Då vi litt seinare gjekk kveldstur, møtte eg ein tordivelven.

"Vi er visst litt like, eg og du," sa eg, og han måtte seie seg einig i det, for jord under neglene hadde vi begge to. "Skjønt, vi er nok litt ulike òg, for eg skimrar ikkje like vakkert som du, tordivel-ven."

"Folk seier eg skimarar vent," sa han, "Men eg har aldri sett det sjølv. Det er vel det same med deg tenkjer eg."

Translation: Today, after having harvested the oregano from our garden, I met with a dor beetle friend.

"We're a little bit alike, you and I," said I, and he agreed as we both had earth under our nails, "though we are perhaps not so very much alike after all, as I do not shimmer as beautifully as you do."

"They say I shimmer rather nicely," said he, "but I have never really seen it for myself. I presume the same goes for you."