Den nye våren

Den nye våren er her snart. Det er so vidt han synest bak vinteren som har vore her ei tid no. Med store, blånke auge kikar han fram, er litt redd for den kloke gamle som kom før han. Litt redd for at dei spinkle armane og smale hoftene ikkje skal vere sterke nok til å bere det vinteren med det kvite håret og sterke herdane har haldt oppe i fleire månadar. Litt redd for at han ikkje vil klare oppgåva som ligg framfor han. Men han har draumar.

Og når eg tek på gummistøvlar og går rett ut i elvane og dammane han er prøvande bjynt å lage, og plaskar litt ekstra medan eg smilar mot han, sjølv om eg ikkje veit heilt kva retning har er i (det er berre å smile medan ein snurrar ein gong rundt seg sjølv), då gløymer han for ein augneblink at han er redd og smeltar endå litt meir snø og pustar endå meir mild luft i håret.

Translation: The new spring is soon here. He is barely visible behind the winter, who has been here for some time now. With big, shiny eyes he looks at the world, a bit scared of the wise old who came here before him. A bit scared of breaking his thin arms and slim hips. A bit scared of not being strong enough to do what is expected of him. But he has dreams.

And as I put on my boots and walk straight into the rivers and puddles which he has hesitantly started making, I smile towards him even though I do not know where he is (I just smile while I turn 360 degrees). For a momant that makes him forget his anxiety, and he melts even more snow and breathes a mild breeze in my hair.