Pust av tid

Dagane blir natt og til dag igjen før ein får sukk føre seg, og når ein lurer på kor alle dagane forsvann lyt ein smile. For tinga og minutta var so mange og so bra og so næringsrike, slik at ein kjenner seg styrkte, slik at ein som menneske har blitt større.

Og so er det i grunn berre på grunn av heilt ordinære, ikkje-sensasjonelle ting: Å forsøke seg på eit gamalt gitarriff for fyrste gong og få det til, å lese ein av Borges sine tekstsnuttar nesten kvar morgon, å bake brød med oliven og kvitlauk, å høyre fuglane øve seg til den store vårsymfonien, å ete gresk yoghurt med honning i og ha mørk sjokolade i kjøleskåpet, å stå framfor ei niandeklasse og forsøke og lukkast fleire gongar enn ein mislukkast, å lese bøker i senga med lommelykt når vinden bles ut det elektriske lyset, å smile.

Og om bloggen er litt stillfarande, so er det greit. For horisontane faldar seg ut.