Korall

Alle burde ha minst ei diktsamling liggande i heimen sin. Av og til er det so bra å berre bla gjennom utan mål, og kanskje er det ingen titlar som får deg til å stoppe opp og lese, kanskje set du samlinga tilbake i bokhylla utan å ha fått noke å tenkje på, anna enn "eg var ikkje i humør til dikt no". Men av og til er det noko som tvingar augo dine til å lese, fyrst eitt, so to, so tre dikt, og plutseleg lever orda sine eigne liv inne i hovudet ditt, blir til bilete og fargar, og når du legg frå deg boka har eit smil lurt seg opp i munnvikane, eller kanskje kviler blikket ditt på eit hav langt borte. Dette er diktet "Korall" av Rolf Jacobsen:

Fra sitt feste på bunnen av dyphavet
i lampefiskenes dødsrike
vokser de seg umerkelig oppover
slektledd efter slektledd,
etasje på etasje
gjennom tusen år, kanskje titusen
til plutselig som et jubelrop
tordnende lys bryter frem.
Nå ser de solen.
Småbølgene som lette kyss.
Hvite armer legges omkring.
Muld kommer, regn kommer,
spirende frø kommer blomst
kommer palme, opp, opp
mot lysets krone.

Translation: A poem written by Rolf Jacobsen, one of my favourite Norwegian poets. I strongly believe that everyone ought to have at least one collection of poems in their home. Sometimes you don't really feel like reading poems, but at other times you might suddenly find that you're really in the mood for it, and it is truly amazing what a small poem or two can do to your day.