Dawn

Some love to watch the sea bushes appearing at dawn,
To see night fall from the goose wings, and to hear
The conversations the night sea has with the dawn.

If we can't find Heaven, there are always bluejays.
Now you know why I spent my twenties crying.
Cries are required from those who wake disturbed at dawn.

Adam was called in to name the Red-Winged
Blackbirds, the Diamond Rattlers, and the Ring-Tailed
Raccoons washing God in the streams at dawn.

Centuries later, the Mesopotamian gods,
All curls and ears, showed up; behind them the Generals
With their blue-coated sons who will die at dawn.

Those grasshopper-eating hermits were so good
To stay all day in the cave; but it is also sweet
To see the fenceposts gradually appear at dawn.

People in love with the setting stars are right
To adore the baby who smells of the stable, but we know
That even the setting stars will disappear at dawn.

Robert Bly

De voksnes fest (André Bjerke)

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen,
forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn,
og de trodde du sov.
(barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
du lå med ører,
som konkylier;
du lå med en våkenhet, stillere en søvn
og lyttet...

Fra stuen nedenunder
steg det latter opp
som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det,
surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!

Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?

Det måtter være de stores
havmørke, hemmelighet,
selve den
som gjorde dem til voksne:
Veldige vesner
med allvitende øyne
og havfruesmil...

Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sort:
"Å det er lenge til!
Lenge til! lenge Til!"

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
i deg var festen, konkylien og havfruen,
og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

Translatoin: A beautiful poem by the Norwegian poet André Bjerke.

I Wish I Had a Mango Tree

I wish I had a mango tree
With a buzzing bumble bee
She'd sing some quiet songs for me
Up in that mango tree.


And in this mango tree we'd sit,
I in lace and you in knit
Fireflies the night sky lit
There where we would sit.


Then the morning could rise up slow
Still the lanterns all would glow
You and I would surely know
As dawn crawled up slow.


We'd know that when the new day came
We would never be the same:
In the trunk would stand a name,
Two, when morning came.

Eg hadde mango te kvelds i dag.

Oktoberpoeten

I forrige veke fekk eg ein e-post frå noken eg ikkje heilt visste kem va, og heilt fyrst stod der følgjande:
"Jeg har den gledelige nyheten om at du er kåret til månedens poet for oktober i Skolekammeret, med Om eg skulle vore vind."
Trur de eg vart glad? Ja, kven blir ikkje det når ein har skrive eit dikt som kjem på Dagbladet si nettside? Viss de har lyst, so kan de lese intervjuet med meg her.

Translation: Last week I recieved an e-mail from a journalist from one of the biggest newspapers in Norway, and they told me that the poem I sent to them was the best in the month of october. You'll find the interview with me here (in Norwegian, though).

Ikaros

Sidan eg fer på ein liten tur når det blir morgon, og kjem til å vere vekke til den neste, so legg eg inn eit dikt av Jakob Sande som eg tykkjer er eit veldigveldig fint eit.

"Icarus" av Victor Nizovtev. kjelde

Einsam i lekkjer låg han
den unge, halvnakne gut.
Solspel på murveggen såg han,
og lengta til vårdagen ut.

Då var det den mektige lagnad
til flukt honom vengjer gav,
og solgylt i jublande fagnad,
steig Ikaros fri over hav.

Ør han mot soli svinga
i brennande lengt og trå,
og vilde med makt seg tvinga
dit ingen på jord kan nå.

Han sumde mot strålelandi,
men fall mot det kalde hav,
no søv han på Samos-strandi,
der ingen veit um hans grav.

Ikaros, unge dåre,
din lagnad min eigen vart.
Me lengta mot soli klåre,
men båe laut bøta hardt.

Mi sol var ei fager kvinne,
urøyvd og strålande rein,
stolt som ein ung gudinne,
der varmt i mi sjel ho skein.

Ho batt meg med strålebandi,
eg hadde kje kraft til å snu,
no ligg eg som vrak på strandi,
blinda og brend som du.

Men ho som mi livskraft rana,
og døds-sår i hjarta mitt skar,
gå fram på si stolte bana,
og veit ikkje um at eg var.

Translation: A beautiful Norwegian poem.

kledet tas vekk

kledet tas vekk

der henger ranken

der står vannkoppen

der hviler speilet

på gulvet tusen frø

noen fjær

og litt lort

en vagle lavt nede

en vagle høyt oppe

i taket en gynge

utenfor et menneske

i det fjerne

fuglesang

det er dag

-Jan Erik Vold

bildekjelde