I går natt let eg vindauget på rommet mitt stå ope, og då høyrde eg plutseleg fine stemmer utanfor. Eg trur det va ein uglefamilie som sat og såg på stjernene medan uglepappaen prøvde å forklare at dei lysande prikkane dei såg på ikkje er ballar av gass, slik som menneska og vortesvin seier, men lyset frå byar og verder som lever på ryggane til skjelpadder som flyt rundt i eit stort uendeleg hav utanfor.
"Meiner du at det e hav rundt oss på alle kantar, pappa?"
"Nei, vesla, det veit eg."
"Jamen, kvifor e ikkje vi klissblaute, då, pappa?"
"Det e fordi det e ein gullfiskbolle over landet vårt, det."
Translation: Last night I heard the owls speak, and I think they talked about the universe and the stars, that in reality aren't balls of gass, but in fact lights from other worlds that exist on the backs of tortoises swimming in a great ocean outside. The reason why we're not soaked, is that there's a huge fish bowl over our heads.
2 kommentarer:
jeg skal si deg noe litt viktig, og det er at hver eneste gang jeg leser et slikt innlegg som det her i bloggen din, så SKRIKER hjertet mitt "SKRIV EN BARNEBOK, FOR FAEN!" - eller en ungdomsbok, en tiåringbok, en voksenbok - noe! skriv en bare til meg, jeg kjøper den, lover! du kan skrive for hånd tilogmed også kan terese blåklokke lage bildene kanskje, åh, det ville vært fint.
Snutebille: Veit du, det e utruleg fint at du seie sånt, eg blir veldig glad, altso:)
Eg har lyst te å skrive massemasse sånt, og kanskje det blir noke meir når eg får samla opp nok? Vi får sjå.
Legg inn en kommentar