Eg ser ikkje so veldig mykje på fjernsyn eigentleg, og det er ikkje slek at viss eg ikkje får med meg det og det programmet, so er dagen eller veka øydelagt. Men sjølvsagt er det jo visse tider då eg blir ekstra glad for at eg slo på fjernsynet akkurat då. Sånn va det for eksempel i dag, då eg slo på fjernsynet ti på hal ni, og eg oppdaga at "Brenner - historier fra vårt land" var starta for fem minutt sidan.
Hans Olav Brenner er ein av dei programleiarane eg likar aller best i norsk fjernsyn. Han er seg sjølv og er god til å få kontakt med folk han intervjuar og pratar med. Det ligg alltid noko ekte i det han driv med, syns eg.
Viss de ikkje har sett han før, so oppmodar er til å skru på fjernsynet på NRK1 kvart øve åtte på måndagar framøve.
Translation: Hans Olav Brenner is one of my favourite TV hosts. He knows how to make an interesting and good show, and he communicates with the people he meet and interview in a wonderful way. Besides: there is something real bout what he does.
Viser innlegg med etiketten folk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten folk. Vis alle innlegg
mandag 14. november 2011
søndag 23. oktober 2011
Beat for beat og meg
- På laurdagane e det av og til at eg og mamma ser reprisa frå fredagen, sjølv om vi såg på fredagen òg
- Då eg var lita trudde eg programmet heitte "bit for bit" fordi dei tok små bitar av setningar og sette dei saman.
- Eg fann fort ut at viss eg noken gong skulle vere med i beat for beat, so skulle eg vere på lag med Gisle Børge Styve (det er eg framleis fast bestemt på), fordi vi har nesten same dialekt.
- Eg er himla glad i begge pianistane i grunn. Og Ivar Dyrhaug. Og orkesteret til Trond Lien.
- Det er det beste musikkprogrammet som finst, syns eg.
Translation: Beat for beat is the name of my favourite television show of all time. Famous (and less famous) Norwegian (and sometimes Swedish) musicians meet for a friendly competition where they gather points by recognizing songs by picking words or hearing the melody (and sometimes only the beat). It's been going on for as long as I can remember.
torsdag 29. september 2011
søndag 11. september 2011
3 ting alle bør prøve ein gong
1. plukke friske urteblad (her sitronmelisse og dei minste oreganoblada eg fann) og helle vatn over dei, enten med eller utan tesil. Det er ganske fint å kunne seie at "eg lagde min eigen te i dag".
2. Sleikje slikkepotta og sleiva og skrape bollen etter at nokon har laga gebuskaka di, helst den med sjokolade og hasselnete som du alltid har hatt, heilt sidan du va lita.
3. Sitje å sjå på vaksne som spelar kinasjakk, særleg når karane har so store hender at du kan nesten ikkje tru det når dei klarar å plukke opp dei plutseleg knøttsmå kulene.
Translation: Here are three things I think everyone should try out once:
1. Making tea from fresh herb leaves.
2. Licking the spoon after soemone baked your favourite chocolate cake.
3. Watching grown-ups playing chinese checkers.
lørdag 4. desember 2010
På ein lyselillla konvolutt
...som kom i postkassa i dag, sto namnet mitt i ei ukjend skrift, og inni va det to fine brevark med fine bokstavar og ord, frå Tine Katrine. Eg hadde heilt gløymt at ho hadde fått adressa mi, men det va skikkeleg fint!

Translation: Today I recieved a pale purple envelope with two sheets of paper inside from Tine Katrine. I had completely forgotten that she had my adress, and it was so nice to get a letter from her!
torsdag 30. september 2010
Nifrost
I dag var eg igjen etter skulen, og så traff vi på nokre fine menneske og fekk dei med på konsert i hotellkjellaren for (min) fyrste gong, og det va veldig fint (sjølv om eg berre fekk med meg dei fyrste 20 minutta). Eg kjende to av dei som spelte (skjønt eg veit ikkje heilt om dei kjende meg), og det var triveleg å sjå (og høyre) dei igjen. Og kjellaren va


Translation: When you go to a concert in a room you've never been before, and meet up with beautiful people, it's quite nice.
Translation: When you go to a concert in a room you've never been before, and meet up with beautiful people, it's quite nice.
søndag 29. august 2010
Om spelemenn og danseglade
Lystige tonar frå strengar og belgar som fløymer over gymsalen som for anledinga e omgjord til dansesal for folkemusikkglade dansarar, smilerynker som formar seg rundt glitrande auge i det dempa lyset, og høglydt småprat frå stolane langs veggane. Dama med dalmaltinarkåpa og raudt, smalt skjørt som ein såg litt tidlegare på kvelden, ho som nesten va litt skummel fordi ho kunne minne litt om Cruella de Vil, ser no eigentleg ganske snill ut, der ho flyt forbi i ein tango. Litt lenger borte dansar eit kanskje litt mindre grasiøst par, med korterma skjorter og mørke bukser og kosar seg fordiom i all venskaplegheit. Når reinlendaren litt seinare e i full gong, blir ein merksame på han i grøn t-skjorte og det breie smilet som svingar rundt på den faste dansepartnaren sin, og det ser i all enkeltheit ut som om dei e oppslukte av kvarandre.
Og før ein veit ordet av det, finn den yngre garde ut at vi må danse litt vi òg, og går sjølvsagt rett på reinlendaren; to dansesteg på fire takter, etterfølgd av 720 graders rotering på same antal takter. Naturlegvis spelar spelemennene ekstra lenge den gonge, slek at når ein e komt halvvegs ut i songen, er ein alt so svimmel at heile verda snurrar med same fart om ein no går eller svingast rundt, og når ein endeleg kan sette seg igjen, so bommar ein nesten på stolen og e utruleg glad for at ein sparka av seg dei litt høge hælane før ein gjekk ut på dansegolvet. Neste reinlendar går det beire, for hjerna klarar å smarte ut det spinnande rommet, sånn at ein kan sjå dei andre dansande òg. Under valsen går det so roleg at ein kan valse bort til dei andre venene sine og prøve å få dei til å kome ut av takta ved a dulte borti dei, men alle klarar å halde seg stødige.
Når festen e over, so sit ein litt lenger og ler av dei støvete føta sine, og pratar med gamalt og nytt kjendtfolk.
Eg anbefalar å gå på ein gammaldans-fest ein gong, og om du ikkje dansar det som spelast, so e dar mange søte pe det veldig fint å berre sitte og sjå på dei andre som dansar og prøve å dikte opp historier om dei.
Translation: I highly recommend that you go to a dance party with mostly grown ups dancing traditional dances (like waltz) sometime, because it's actually quite nice to sit and watch all the sweet couples and friends that dance.
Og før ein veit ordet av det, finn den yngre garde ut at vi må danse litt vi òg, og går sjølvsagt rett på reinlendaren; to dansesteg på fire takter, etterfølgd av 720 graders rotering på same antal takter. Naturlegvis spelar spelemennene ekstra lenge den gonge, slek at når ein e komt halvvegs ut i songen, er ein alt so svimmel at heile verda snurrar med same fart om ein no går eller svingast rundt, og når ein endeleg kan sette seg igjen, so bommar ein nesten på stolen og e utruleg glad for at ein sparka av seg dei litt høge hælane før ein gjekk ut på dansegolvet. Neste reinlendar går det beire, for hjerna klarar å smarte ut det spinnande rommet, sånn at ein kan sjå dei andre dansande òg. Under valsen går det so roleg at ein kan valse bort til dei andre venene sine og prøve å få dei til å kome ut av takta ved a dulte borti dei, men alle klarar å halde seg stødige.
Når festen e over, so sit ein litt lenger og ler av dei støvete føta sine, og pratar med gamalt og nytt kjendtfolk.
Eg anbefalar å gå på ein gammaldans-fest ein gong, og om du ikkje dansar det som spelast, so e dar mange søte pe det veldig fint å berre sitte og sjå på dei andre som dansar og prøve å dikte opp historier om dei.
Translation: I highly recommend that you go to a dance party with mostly grown ups dancing traditional dances (like waltz) sometime, because it's actually quite nice to sit and watch all the sweet couples and friends that dance.
torsdag 5. august 2010
Bokbyen
Reisa starta med at eg spurde bror min i forbifarten om dar kanskje va eit brev te meg, og det va det, med litt fransk, teogmed!
Etter halvannan time, kanskje litt meir, va vi framme i bokbyen i Fjærland, og eg ska la bilda tale litt for seg sjølve (skjønt dei berre syner eit par av romma og eine bokhuset) :
Sjølvsagt tok eg litt av bokbyen med meg heim.
Då eg skulle kjøpe "Cinq semaines en ballon", so trudde han so skulle ha pengane at eg var fransk, fordi har sa "trente?" istaden for "tredve" og såg usikkert opp på meg, og eg smilte litt og nikka, og då eg gav han pengane sa han "merci", og kunne ikkje meir fransk, so då spurde han ikkje om eg ville ha kvitteringa eller ein pøse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)

