Viser innlegg med etiketten kjole. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjole. Vis alle innlegg

lørdag 3. desember 2011

Fyrste julebaksten

I går såg bakken sånn her ut, og eg hadde på meg lilla  kjole og blå tjukkelabbar (labbar = sokkar).
I dag var snøven vekke, men for å få julestemning likevel, lagde eg krumkaker for fyrste gong. Det er alltid mamma som lagar dei, men i år so ville eg prøve, og det endte opp med at eg steikte resten, etter at ho hadde laga tre-fire fyrst.

Translation: Yesterday, snow covered the ground. Even though it was gone today, it felt like December because we made krumkakes.

fredag 2. september 2011

Plome og bringebær

Berre fordi desse fargane ilag gjer meg glad i dag.

Translation: Just because these colours makes me happy today.

tirsdag 12. juli 2011

Kvitt

Det er den tida då ein sit på trappa med halvlang kjole og berre leggar,
 finn at hjartet ditt ligg gøymd under rosene,
medan sjela viklar seg om kvasse hjørne og gjer dei venlege.

Translation: It is the time when you sit by the front door, with bare legs and feet, and you realize your heart is hidden under the rose tree, while the soul makes the corners soft.

onsdag 6. juli 2011

Jordbær x 3

1. Jordbær i skål.
 2. Jordbærkjole.
 3. Jordbærdukvekt.

 Translation: Three strawberry things.

fredag 15. april 2011

Om englekjolar, Austen-kjensler, fint hår og litt meir

I dag gjekk eg med England-krossen som bror min hadde med til meg (nokre andre enn meg som skjønar at eg kjende meg like heldig som Fanny Price?).
I staden for fransk vart det teater i dag, og dei va verkeleg flinke, og det var nesten sånn at når han sa at ho ikkje elska han, so ville eg sei' at eg kunne elske han. 
 
I matfri var det den finaste Yogi-te-lappen eg har fått noken gong, og eg skal hugse på den lenge, og gøyme den vekk ein lur plass.
 Ingvaldsen har forresten heilt fabelaktige bølgjer i håret som snurrar seg på magisk vis. Formidable, non?
 No har eg dessutan døypt den grøne kjolen min for Botticelli-kjolen,
fordi den posar seg som englane i "The Mystic Nativety", eit måleri som dokke måmåmå sjå nærare på, og søk Botticelli opp og sjå alle dei fine verka hans!

Translation: Feeling like Fanny Price wearing a cross given to me by my brother after his journey abroad, being at the theatre, finding good words in the tea, admiring my friend's amazing hair, and baptizing my green dress "The Botticelli Dress" because it reminds me of the dresses that his angels wear.

fredag 13. november 2009

Draumekrøniker, Del 7 - Kjolar og Trollpakk

Ein heilt tilfeldig dag. Eller, eigentleg er det jo natt, sola e 'kje oppe, men det e lyst nok te å kunne kallast dag. Perfekt tid på døgeret til å reise til nærmaste tettstad med klesbutikkar for å handle. Jau, det e nok dag.
Som vi alle veit, går ein alltid først inn på den butikken som sel dei rimelegaste klesplagga, og når desse kleda attpåtil e dei beste kan det jo ikkje bli betre. Eg skal ha ein kjole, ein fin ein. Ikkje det at eg veit kor og når eg skal bruke den, dessutan har eg jo festkjole frå før av, men ka gjer vel det?
Først ut er ein svart kjole i sateng, nokså elegant på same tid som at den er original med eit lag av chiffon utanpå det golvlange skjørtet. Snittet er tilnærma lik 1700-talets renessanse, med andre ord ein oppdatert klassikar. Kanskje litt vel klassisk?
Neste kandidat har ein djup blå farge, også den kan pryde seg i sateng, iallefall delvis. Bringa er tydeleg inspirert av den viktorianske moten, med blondar og korsettsnøring, som til slutt rundast av med ei stor, mørk sløyfe, før det struttande skjørtet tek over og skapar noko som minner meir om ein kjole frå den japanske stilretninga Gothic Lolita. Nei, det får no vere grenser!
Den tredje, ein raud, enkel kreasjon, er rett og slett alt for kjedeleg.
Nei, det nyttar visst ikkje her, eg får vandre vidare. For å spare tid går eg bort til dama som held på å henge opp nokre fleire plagg, for å forhøyre meg om kva for ein av dei andre butikkane som har høvelege prisar og dermed er verd å gå innom. Motvilleg nemner ho ein av konkurrentane.
I det eg skal til å gå, får eg auge på den perfekte kjolen: knelang, enkelt snitt, med sløyfer og blondar i fleng. Alt i ein pistasje-grøn farge, med hint av mørk mint... Men å kjøpe den no va berre for flaut (noke eg e veldig glad for i ettertid).
Eg hadde nett funne ein passande kjole (svart, stroppelaus, figursydd, med små, blå blomar broderte på) og skulle betale i det folk begynde å springe hysterisk rundt i senteret. Temmeleg forvirra går eg ut, kanskje eg då vil skjønne kva som er gale. Men nei, eg blir ikkje klokare av det. So då er det jo ikkje anna å gjere enn å spørre då. Fælt so mykje eg må spørre i dag då! Ei dame, eller kanskje va det ein mann, svarar stakato: "Dei kjem!" "Kven?" undrar eg, om muleg endå meir frustrert. "Trolla!" og med det eine ordet hiv han seg ut i kaoset av springane føter og veivande armar, let meg vere igjen der på sida med mitt forvirra uttrykk.
Utan at eg heilt veit korleis, er eg midt i ei rekke av menneske som sakte og hastande glir fram over ei steinur, det er nok eit rasfarleg område, der ein somme stader må hoppe for å kome fram over. Eg trur mest heile kommunen blir evakuert inn i nokre fjelldalar, men er ikkje det eigentleg det dummaste ein kan gjere? Det er trass alt troll vi har med å gjere, store troll som høyrer heime i sleke områder.
Men ein god ting kom no ut av turen: no veit eg ka slags kjole eg sk ha meg!

fredag 3. april 2009

Draumekrøniker, Del 5 - Gjennom veggen

Eg stodi eit middels stort rom. Det var høgt under taket, hyllene var fyllte med gamle klede og ting. Etter å ha leita i alle krikar og krokar fann eg endeleg noko eg ville ha (for når eg hadde først gått inn i ein slik butikk, så måtte eg jo kjøpe noko). Det var ein blå/turkis kjole til 50 kroner; akkurat det beløpet eg hadde i lomma! Fornøgd gjekk eg bort til kassadama, og la kjolen på disken. "80 kroner," sa ho med eit likegyldig uttrykk. Eg protesterte, men då ho viste meg ein annan lapp der det stod "80 kr,-" skjønte eg at eg hadde tatt feil.
Eg kunne ikkje la den kjolen gå ifrå meg! So fort eg berre kunne, sprang eg ut i Oslos gater og leita etter mamma. Ho hadde sikkert tredve kroner, slik at eg kunne kjøpe det blå klesplagget. Det varte ikkje lenge før eg fann ho, og hadde returnert til butikken. Men... Alt var forandra! Dama bak disken var vekke, og no hadde butikken blitt overteke av ein mann. I eine enden av rommet var det stabla nokre kasser. Fortvila byrja eg å leite, men den blå kjolen var vekke. Då eg spurde en noverande innehavaren av butikken, sa han at han aldri hadde sett noko til ein slik kjole som eg beskreiv. Skuffa gjekk eg.

Neste dag var eg tilbake. Eg kunne rett og slett ikkje gløyme kjolen, og leita endå meir. Og underleg nok fann eg den, og betalte for den.
Ettersom eg no hadde funne det eg hadde leita so desperat etter, begynte eg å leggje merkje til alle dei andre vedunrelege tinga rundt meg. Sia eg ikkje hadde noke betre å ta meg til, gjekk eg likesogødt igjøna alle hyller og skap ein gong til. Der va utruleg mykje spennande! Gamle bilder og pyntefigurar og anna. Då eg trudde alle øskjer og skåp var endtevendte, spurde mannen, som no var blitt ganske gamal, om eg ville sjå endå meir. Klart ville eg det!

Han gjekk bort til eit gammaldags skrivebord med små hyller og skuffer, og opna ei lita luke for so å ta ut ei bok. Plutseleg begynte veggen til høgre for oss å opne seg, og eit kraftig lys strøymde utover rommet. Frå opninga høyrde eg ei stemme som sa namnet til den gamle (i skrivande stund er det umogeleg for meg å gjengje dette namnet. Kanskje var det for farleg for dei at eg visste det? Det einaste eg hugsar, er at det begynte p "O").
Veggen lukka seg, og alt vart stille. Men no var det ikkje berre eg og mannen i butikken; ved veggen som hadde opna seg, stod ein indisk gut, og saman med han var Peter, Kong Peter Den Store av Narnia! Mannen gjekk bort til Peter og la ei hand på skuldra hans. "Du må tilbake til Narnia, Peter. Dei treng deg," sa han, og dytta oss tre inn i veggen, som på ny hadde opna seg. han såg redd ut.
Så vart det mørkt, og den indiske guten leda oss opp og ned trapper, og snart visste eg ikkje om vi var på veg framover eller bakover. Etter det som verka som ei æve, stoppa han. "Eg håpar De kjem Dykk heim att," bukka han og opna ei luke over oss. Vi steig opp, og plutseleg var vi i ei gate med yrande folkeliv, men ingen bilar. "Bangkok," tenkte eg, men for å vere på den sikre sida, fann eg det lurast i å spørje ein forbipasserade om kvar vi var.
"Hong Kong," svara han