Hausten

"No er det oss," det var det han kviskra, i det han la eit kjede av raude rognebær rundt halsen min. Varsamt breidde han kappa si rundt herdane mine,

og saman gjekk vi arm i arm opp vegen, som var pynta med gullgilmande lauv. "Du... blir vel lenger?" spurde eg forsiktig og såg opp på han, og han smilte. Men han sa ikkje noko, og det er jo det eg veit,

at han kan ikkje seie noko heilt sikkert, og då er det betre at han ikkje seier noko i det heile teke. "Men no er det oss," gjentok han, kysste panna mi, og det er kanskje akkurat nok.

Translation: "It is you and me now," he said and wrapped his cloak around my shoulders. I asked if he would stay, and he looked down at me lovingly as he repeated "It is you and me now." Perhaps that is all we need.