Salme ved reisens slutt

Eg trur eg har nemnt det før, men det skadar ikkje å gjenta: Erik Fosnes Hansen tronar høgt oppe (om ikkje øvst) på lista mi over forfattarar som verkeleg kan det å skrive bøker. I går las eg ut "Salme ved reisens slutt", og berre fordi den e so vakker, so himlahimla vakker, so må de lese den. Faktisk, so syns eg dokke kan starte no, med å lese dei fyrste avsnitta:

Han gikk ut av gatedøren og inn i morgenen.
Han tenkte: det er noe eget ved å gå gjennom slike stille morgengater, alene, i avskjed, underveis. Alltid underveis. Ennå er det tidlig, ennå hører du gjenlyden av dine egne skritt mot brolegningen. Ennå er ikke solen kommet opp.
Gaten skråner er, nedover mot Themsen. I hånden bærer du en liten koffert og under armen fiolinkassen. Alt. Og det er lett å gå. Når du runder hjørnet får du se østhimmelen.
Han gikk, rundt ham var byens bygninger; i gryet ble de lette, gjennomsiktige. De svevet nesten. Og i gaterommet, mellom husrekkene, rant demringslyset; så blått som det bare er i april, ugripelig som et ukjent intervall. Det var ikke mange mennesker ute å tidlig: Noen løse fugler, en grønnsakshandler eller to med vognkjerrer, noen morgenvandrere, han selv. Skritt mot sten. Ansiktene like gjennomsiktlige som byen i dette lyset. Han tenkte: Slik er også mitt eget ansikt nå.

(Erik Fosnes Hansen)

Translation: Because I absolutely love his writing, and I want you to read Erik Fosnes Hansen's books, I've given you the first paragraphs from his second novel (in Norwegian though).