tirsdag 19. november 2013

For tida er dagane fylde med ordleiting og ordsmiing, tekøppar, instrumentalmusikk, filmopplevingar, viktige telefonsamtaler, lengting mot ting som finst der ute, samtidig som det kjennest heilt riktig å vere akkurat der eg er. Eg har tjukkelabbar på føtene kvar dag, og tidvis heng klipsøyredobbar på øyreflippane. Eg tek til meg av gode formuleringar, og prøver å omstille hjerna raskt når nye arbeidskrav skal skrivast. Og so er der stunder, slik som no, når alt ein treng gjere er å sitje med ein køpp grøn te og sjå ut på dei mjuke snøfluksene som legg seg på bakken i eit stadig tjukkare lag.

2 kommentarer:

Linda Terese sa...

Så veldig, veldig gjenkjennelig! Og akkurat slik det skal være en studentersenhøst

Synne sa...

Dette høres fint ut, og jeg kjenner meg igjen i skildringen din! Jeg gleder meg til snøen faller her også!