fredag 19. april 2013

The Bell Jar

Esther Greenwood har dei mest fabelaktige utsikter ei ung jente kan ynskje seg: toppkarakterar i alle fag, ei gryande karriere som skribent, eit luksuriøst liv i New York med perler og pelsar, og ein ung mann som står klar til å gifte seg med henne. Men er det verkeleg mogleg for ei kvinne, i midten av det tjuande hundreåret, å ha alt dette og samtidig leve eit fullverdig liv? Esther må velje kva veg ho vil satse på, ho må velje kva frukt på fikentreet ho vil klatre etter. Og greinene er ikkje so solide som ein skulle tru.

The Bell Jar er ein mørk roman om det å gradvis nærme seg botnen av juvet for so plutseleg å ligge der, kjenslemessig paralysert, i ein tilstand der det einaste som lever er ynskjet om å gjere det slutt. Det er ein roman som hånar både eg-et si maktesløyse ovanfor det å ende sitt eige liv, so vel som av samfunnet si handtering av "nevrotiske" kvinner og kvinner som ynskjer noko anna enn å ende som slavar i eiga hushaldning.

I delar av boka er det som om det er du sjølv, og ikkje Esther, som opplever alt det vonde som skjer. Skrivestilen, og tonen i historia, er ulik før, under og etter samanbrotet, noko som gjer det heile veldig truverding og gripande. Plath syner ei imponerande evne til å vere vittig og bitter på same tid, og ho kontrollerer språket på ein nydeleg måte. Til og med når hovudpersonen opplever mental stillstand, florerer forfattaren sitt språk i vakre, vonde bilete og formuleringar som tidvis sler ned heile livet. Nesten. For sjølv om dette er ei forteljing om å rase ned i tomheit og motløyse, er det òg ei forteljing om å få tilbake håpet og livet. Kanskje.


Translation: I recently read Sylvia Plath's novel The Bell Jar, and I am astonished and devastatingly touched. Read it, please.

2 kommentarer:

Maren Hjorth sa...

Jeg elsker denne boken. Kjenner meg sånn igjen i Esther på mange måter o det tror jeg mange andre gjør også. Synes nesten alle burde lese denne.

Linda Terese sa...

Denne fikk jeg veldig lyst til å lese!