lørdag 16. oktober 2010

Om ein improvisasjonspappa og karrikjærleik

Etter å ha sett ny personleg lengderekord i bilkøyring (ikkje det at det va so langt, men eg har ikkje begynt sånn skikkeleg før no i haust) so køyre pappa tebake ogso snakka vi jo om sånt som ein kan finne på å snakke om, ogso seie eg at eg har eigentleg fått smaken på karrirettar.
So når vi har vore heime ei stund og pappa har vore inne på kjøkenet og det har vore surring og koking dar, so e det middag, og på bordet står det ei gryte med ris, ei steikepanne med svinekjøtstrimlar, og ei lita gryte med ein saus, ogso dryppa eg ein liten dråpe saus på risen for å sjekke kaslags saus det e. Og trur de ikkje pappaen min har klart å koke ihop, heilt utan oppskrift og (so vidt eg veit) utan tidlegare eksprimentering, ein karrisaus so smakte akkurat sånn so eg meina at ting med karri ska smake!

Det kjendest litt sånn:

Translation: I mentioned to my father that I'm starting to like curry very much, and to dinner he had made a new sauce to the meat and rice, and when I tasted it, it was the most perfect curry sauce I could imagine! I love my father's cooking.
The picture illustrates how I felt.

1 kommentar:

Kjersti Dahle sa...

flinke pappaer er så fint. pappaer er fint. karri er fint. fint!